Skift til hovednavigasjon Skift til sidenavigasjon Skift til hovedinnhold All 3M.com Site Map

For at ting ikke skal havne i glemmeboka


Vinneren av Glemmeboka konkurransen er Bjørn Josefsen fra Oslo.
Vi gratulerer Bjørn som har vunnet en langweekend for 2 personer til London. God tur!

Konkurranse - Glemmeboka


 

Her er Bjørns vinnerhistorie.

”Gammelosten redder liv”

Dette var ennå på den tiden da min yngre bror nettopp hadde fått ”lappen”, mens jeg, som hadde hatt sertifikat et par år også hadde egen bil, -en Volvo Amazon.

Det var sommer og varmt, og min bestemor skulle reise bort, og jeg kjørte henne til toget. Noe av det siste hun gjorde før hun dro, var å gi meg en pose.

- Her, sa hun glad. Dette kan du ta, det er et stykke Gammelost, den blir bare ødelagt om det ligger i kjøleskapet til jeg kommer tilbake. Ja du liker vel ikke Gammelost, men faren din, han og jeg, vi liker gammelost, betrodde hun meg.

Jeg sa takk, og la posen på gulvet bak førersetet.

De neste dagene hadde jeg eksamen og bilen, den ble stående ubrukt et par tre dager, i solsteiken.

Den første som skulle bruke bilen var broder. Han skulle låne Amazonen for å dra på kjøretur i en sommerkveld sammen med Elisabeth, en jente som jeg visste han likte godt.

Og la meg legge til; min bror mangler luktesans. Jeg vet ikke hvorfor, men mor tror det skyldes at han hadde noen kraftige feberperioder som liten.

Tilfeldigvis traff jeg Elisabeth på en fest en fredag kveld noen dager etter bilturen med brutter´n. Utpå kvelden trakk hun meg forsiktig til sides for å snakke fortrolig med meg.

Hun la ansiktet i alvorlige folder da hun da hun begynte forklare at broren min er en flott fyr, og kjekk og hyggelig, men på bilturen, ja hun måtte bare spørre meg, om han fikk hjelp for problemet sitt?

Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn da jeg forsiktig spurte hvilket problem hun mente?

- Ikke si at du ikke vet det, sa hun nesten litt irritert.

Jeg ristet spørrende på hodet.

- Luftproblemet hans, hvisket hun hest.

- Luftproblemet, spurte jeg, -mener du pusten hans?

Jeg kunne ikke skjønne det for min bror var i meget god fysisk form.

- Ikke pusten, luft i magen, fortsatte hun både irritert og fortrolig.

- I magen, jeg var plutselig tvilende.

- Ja, magen og tarm. Han satt å fjertet under hele bilturen vår. I mange timer. Det luktet temmelig stramt. Stakkar, han lot som om han ikke merket det, men det var nesten ikke til å holde ut.

- Å, sa jeg, -ja vel. Jeg viste ikke helt hva jeg skulle si.

- Ja, jeg ville bare si det, forklarte hun, - og noen burde overtale ham til å søke profesjonell medisinsk hjelp, formulerte hun meget korrekt. De kan helt sikkert gjøre noe, beroliget  Elisabeth.

Dagen etter skulle jeg bruke bilen, det var første gang siden turen til jernbanen for over en uke siden, og da jeg åpnet døra slo stanken i mot meg. Jeg fant posen som jeg hadde fått av min bestemor da hun skulle reise, den hadde sklidd innunder førersetet. Og innholdet, Gammelosten, stinket som, -ja helt klart alvorlig luftproblem, åpenbart i den kategorien som bør overtales til å søke profesjonell medisinsk hjelp. Posen og innholdet gikk rett i søpla og jeg brukte hele lørdagen til å vaske bilen innvendig.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fortalte aldri min bror om Gammelosten i bilen eller om den fortrolige samtalen med Elisabeth.

Nesten 15 år senere satt jeg og broderen på en kafé, da en svær skikkelse plutselig dumpet ned på den ledige stolen ved bordet vårt. Det tok noen sekunder før jeg kjente henne igjen, men min bror hadde kjent henne allerede før hun satte seg. Elisabeth!  Hun veide sikkert over 100 kilo. Hun satt vet bordet mens hun kjederøkte med gule fingertupper og gule tenner og pratet høyt og støyende i ett sett, ute å ense om jeg eller broren min sa noe. Først etter en halv time måtte hun plutselig gå, og forsvant like fort som hun var kommet.

Jeg satt lamslått tilbake. At noen kunne forandre seg så mye på 15 år.

Jeg så på min bror, og han satt og smilte nesten tilfreds.

- Vet du, sa han, en gang så var jeg ganske så hekta på Elisabeth.

Jeg bare nikket svakt.

- Jeg trodde faktisk det kunne blitt noe, fortsatte han, men husker du at jeg tok henne med på biltur en gang?

Jeg nikket igjen.

- Ja, jeg vet ikke, forsatte broderen, men etter det var hun over hodet ikke interessert mer.

Han sukket før han fortsatte.

- Og når jeg ser henne i dag, er jeg sannelig glad for at det gikk som det gikk. Tenk om det hadde blitt oss, nærmest hvisket han og ristet oppgitt på hodet.

Jeg nikket igjen, og tenkte med meg selv, at den Gammelosten, den reddet livet ditt, brutter´n. Gammelosten og en glemsk storebror.

Bjørn Josefsen